kjærlighet

JEG ELSKER DEG <3

.. ingen vil noen sinne kunne forandre på det ..

Ingen!

Hvor startet det egentlig..?

Du går der og jeg går der… Er det en stum avtale vi har inngått med hverandre ..?

Denne saken har gått for langt.. Hvor vil den slutte.? Vil den noengang slutte? Jeg orker ikke mer av dette.. Det har gått så altfor langt! Jeg er drittlei! Skikkelig drittlei! …. Kan vi ikke legge dette på is og la hverdagen bli litt lettere hvertfall.. ??

Ensomheten herjer …

Jeg våkner med et sukk og føler kulden i rommet…

Nok en gang ligger jeg alene igjen i rommet… Klokka har begynt å bli mange og jeg vet at jeg snart må stå opp, alene. Det er stille i leiligheten, kun vifta på badet som lager noe som helst lyd. Du har dratt på jobb, og det irriterer meg at jeg må være alene hjemme igjen. Det er alltid sånn. Enten er du på jobb eller så er jeg på jobb. Vi ser hverandre aldri lenger. Når jeg kommer på jobb, så går du hjem, eller så går jeg hjem når du kommer på jobb. Når vi jobber sammen er vi på to forskjellige steder, noe som er normalt og når vi da har en kveld sammen, så er det alltid et eller annet som skjer. Jeg begynner å bli drittlei det. Vi er alltid trøtte, alltid slitne, alltid tørste etter å være i hverandres selskap, alltid ensomme, alltid såre og små deprimerte … Vi er kjærester som bor langt unna hverandre virker det som.. Kjærligheten vår er ikke død. På langt nær! Den er kanskje sterkere enn det den har vært noensinne, men vi har ikke tid eller ork til å vise det! Det er sårt …

Jeg står opp og tusler ut på badet .. Mørke ringer under øya og et trøtt ansikt er alt jeg ser i speilet .. Har ensomheten kommet for å bli en stund…?

Pusten i bakken …

- “kommer du …?”

Du har stoppet opp noen meter foran meg.. Du var på tur med deg selv igjen, som jeg pleier å si, men denne gangen var det jeg som stoppet opp, og ikke du som gikk for fort. Jeg nøler veldig mens jeg står og betrakter deg.. Du har alt du også, akkurat slik som han andre.. Han som jeg elsket så høyt at jeg mistet menneskeligheten min når han ble revet bort fra meg. Jeg er så redd for å miste deg også. Så jævlig fuckings redd for å måtte face den grusomme verden jeg møtte den gangen. Du elsker meg akkurat for den jeg er. Hver tomme på kroppen, etterveksten som rekker meg ned til øra før jeg gidde å farge det igjen, de stygge og utbrukte blå kosebuksene mine synes du fortsatt at jeg er sexy i … Du er så vennlig mot meg og finner deg i ganske så mye.. Jeg elsker å ligge i armkroken din om natten. Jeg elsker å krype under dyna di om natten og varme meg på din trygge aura! Du har alltid plass til meg.. Alltid så har du tid, uansett om det bare en liten ting jeg vil skrike om. Du lytter. Bryr deg. Og det skremmer vettet av meg! Vi har vært sammen i 5 mnd, pluss pluss, og jeg elsker deg mer for hver dag som passerer.. Selv etter så lang tid får jeg sommerfugler i magen til tider! Flesteparten av gutta har jeg kastet bort etter noen uker, men det er noe helt spesielt med deg. Og jeg tror det er deg jeg skal dele resten av livet mitt med, om det så blir 50 år eller 5 dager til, men likevel så er jeg usikker på om jeg vil ta sjansen på å miste meg selv og deg! Jeg trodde ikke jeg skulle overleve forrige gang, men jeg slet meg gjennom det, men denne gangen vil jeg ikke klare det. Forsvinner du, dør jeg.

Jeg blir stående og se på deg med et smil om munnen og jeg kan se at du blir usikker og forvirra .. Du vet ikke hva jeg vil og du blir frustrert av det. Jeg vet hva jeg vil, men skal jeg tørre å ta sjansen..?

Vi blir stående og titte litt på hverandre…

-”selvfølgelig elskling!”

Så tar du hånden min, legger armen rundt hoftene mine og sammen går vi inn i fremtiden ….

…. de dagene vi elsket ensomheten natten bringte med seg

Du tramper ut døra og jeg blir liggende igjen alene…

Det ble litt små fighting, men aldri noen stor eksplosjon..

Jeg hører du ordner deg sengeplass på sofaen.. Stillheten er kvelende og jeg kan høre dine irriterte og sårende sukk fra stua. Magen vrir seg og kvalmen blusser opp innvendig. Irritasjonen stiger og jeg blir liggende sammenkrøllet under dyna. Vi klarer ikke å holde regelen vår selv engang… ” Ikke legge oss som uvenner..” Det går ikke. Funker bare ikke. Vi er to altfor stae mennesker. Ingen vil si unnskyld. Ingen vil krype tilbake og be om tilgivelse, men likevel vil begge to ordne opp, med unntak fra ikveld.. Vi ble liggende på hvert vårt sted i natt og begge ble “glemt” av Jon Blund. Jeg tror han gjorde det med vilje, men man kan aldri vite.. Dette er ikke akkurat første gangen han glemte oss to i den lille leiligheten. Forskjellen fra de gangene og denne gangen var at ingen av oss hadde den andre å krype inntil når nattetimene ble lange og skumle..

Jeg elsker deg. Kun deg. Jeg skulle ønske du en dag klarte å innse det!