Pusten i bakken …

- “kommer du …?”

Du har stoppet opp noen meter foran meg.. Du var på tur med deg selv igjen, som jeg pleier å si, men denne gangen var det jeg som stoppet opp, og ikke du som gikk for fort. Jeg nøler veldig mens jeg står og betrakter deg.. Du har alt du også, akkurat slik som han andre.. Han som jeg elsket så høyt at jeg mistet menneskeligheten min når han ble revet bort fra meg. Jeg er så redd for å miste deg også. Så jævlig fuckings redd for å måtte face den grusomme verden jeg møtte den gangen. Du elsker meg akkurat for den jeg er. Hver tomme på kroppen, etterveksten som rekker meg ned til øra før jeg gidde å farge det igjen, de stygge og utbrukte blå kosebuksene mine synes du fortsatt at jeg er sexy i … Du er så vennlig mot meg og finner deg i ganske så mye.. Jeg elsker å ligge i armkroken din om natten. Jeg elsker å krype under dyna di om natten og varme meg på din trygge aura! Du har alltid plass til meg.. Alltid så har du tid, uansett om det bare en liten ting jeg vil skrike om. Du lytter. Bryr deg. Og det skremmer vettet av meg! Vi har vært sammen i 5 mnd, pluss pluss, og jeg elsker deg mer for hver dag som passerer.. Selv etter så lang tid får jeg sommerfugler i magen til tider! Flesteparten av gutta har jeg kastet bort etter noen uker, men det er noe helt spesielt med deg. Og jeg tror det er deg jeg skal dele resten av livet mitt med, om det så blir 50 år eller 5 dager til, men likevel så er jeg usikker på om jeg vil ta sjansen på å miste meg selv og deg! Jeg trodde ikke jeg skulle overleve forrige gang, men jeg slet meg gjennom det, men denne gangen vil jeg ikke klare det. Forsvinner du, dør jeg.

Jeg blir stående og se på deg med et smil om munnen og jeg kan se at du blir usikker og forvirra .. Du vet ikke hva jeg vil og du blir frustrert av det. Jeg vet hva jeg vil, men skal jeg tørre å ta sjansen..?

Vi blir stående og titte litt på hverandre…

-”selvfølgelig elskling!”

Så tar du hånden min, legger armen rundt hoftene mine og sammen går vi inn i fremtiden ….