Ensomheten herjer …

Jeg våkner med et sukk og føler kulden i rommet…

Nok en gang ligger jeg alene igjen i rommet… Klokka har begynt å bli mange og jeg vet at jeg snart må stå opp, alene. Det er stille i leiligheten, kun vifta på badet som lager noe som helst lyd. Du har dratt på jobb, og det irriterer meg at jeg må være alene hjemme igjen. Det er alltid sånn. Enten er du på jobb eller så er jeg på jobb. Vi ser hverandre aldri lenger. Når jeg kommer på jobb, så går du hjem, eller så går jeg hjem når du kommer på jobb. Når vi jobber sammen er vi på to forskjellige steder, noe som er normalt og når vi da har en kveld sammen, så er det alltid et eller annet som skjer. Jeg begynner å bli drittlei det. Vi er alltid trøtte, alltid slitne, alltid tørste etter å være i hverandres selskap, alltid ensomme, alltid såre og små deprimerte … Vi er kjærester som bor langt unna hverandre virker det som.. Kjærligheten vår er ikke død. På langt nær! Den er kanskje sterkere enn det den har vært noensinne, men vi har ikke tid eller ork til å vise det! Det er sårt …

Jeg står opp og tusler ut på badet .. Mørke ringer under øya og et trøtt ansikt er alt jeg ser i speilet .. Har ensomheten kommet for å bli en stund…?