Think twice!

Hun hører hvordan kjæresten sukker oppgitt i gangen før han lukker døra og går ut til broren som venter på utsiden. Han er lei, men det er han ikke alene om!

Hun setter på musikk og setter seg ved data´n. Gud, som hun hater denne dagen. Den er ikke spesielt dårligere enn andre, men det virker som om ting er på vei til å slutte. All gleden, smilene, latteren og sexen. Ikke minst sexen. Hun har mistet lysten helt omtrent. I hennes hode har hun ikke tid til slike ting. Hun har egentlig altfor mye å gjøre, og hvor ofte legger de seg og hun ikke er enten trøtt, sliten eller smågretten?

Hun legger seg ned på sofaen og sukker. Hun skulle virkelig ønske at livet var litt enklere om dagen. At hun hadde mer kontroll over ting og at sinnet hennes ikke boblet så ille.

Hun vet hun ikke har kontroll over det lenger, og det blir bare verre og verre. Nå om dagen skal det ikke mer til at veska sklir ned fra skuldra hennes et par ganger, eller at hun mister en klype når hun skal henge opp evt legge sammen tøyet. Da flyr aggresjonen gjennom kroppen hennes som et lyn, fortærer alt av det gode, gjør blodet til tjukt, svart og demoniskt, mens alle cellene i kroppen hennes eksploderer av frustrasjon, aggresjon og et sinne ut av like! Ting flyr veggemellom, stygge ord fråder ut av munnen hennes og hun kan kjenne at hun faktisk står og skjelver. Hun eier ikke kontroll! Og en vakker dag kommer det til å skje noe fælt. Noe som absolutt ikke skulle ha skjedd. Hun skal til legen snart, da har hun en samtale time. Hun skal ta det opp. Hun trenger hjelp med å få seg selv og forhold mellom kjæresten, familien og jobben på rett kjøl igjen.

Hun kjenner hvordan oppgittheten og hatet mot seg selv vokser. Hvorfor har hun det slik? Hvem har hun arvet sinnet fra, og hvorfor klarer hun ikke å kontrollere det lenger? Og finnes det noen der ute som kan hjelpe henne med å få tilbake roen hun en gang hadde..?

Hun skulle ønske hun ikke var så sint på folk. Hvertfall ikke kjæresten, men igjen så er han med på å bygge opp en del av frustrasjonen. Det at han setter seg ved dataen så fort han har stukket nesa innenfor døra, uten så mye å kommunisere med henne omtrent, eller at han alltid skal glo på tv i steden for å ha en pratekveld med god mat og rolig musikk. Han har jo så mange gode kvaliteter, men likevel så må hun stoppe opp et par ganger og tenke seg om. Hun vil ikke ha det sånn! Noen ganger stopper hun opp for hun mener at han vil ha det bedre uten henne, andre ganger stopper hun opp for å tenke seg om.. Til tider vil hun gi opp, mens andre ganger nekter hun!

Hun begynner å lure på om alt er hennes feil. Har hun gjort han slik? Eller er hun så slitsom og trøttlig at han må gjemme seg i den elektroniske verden?

Når sinnet blokker visdommen ute!

Hun sitter og ser på de røde dråpene som ligger på gulvet under henne.. Hun har gjort det igjen!

Hun gråter i hendene sine og vet med seg selv at det var ikke særlig smart, men hun klarte ikke å motstå lenger. Lysten har sittet der en lang stund og nå har hun feila. Hun har feila i å motstå fristelsen.

Blodet renner ikke i de ville strømmene som de gjorde før, men det renner..

Hun burde vite bedre, men likevel kan hun ikke nekte for den gode følelsen det gir. Det å se sitt eget blod bli skylt vekk, igjen. En liten flykt fra hverdagen og alt det den har å tilby! Hun tror ikke lenger, hun vet. Vet at hun er på vei til et sted hvor ingen kan få tak i henne. Hvor hun er helt alene og blir høy av å kutte seg selv. Hvor sjelen finner ro ved å se hennes blod.

Hun kryper sammen i sofaen under teppet og klamrer seg til bamsen sin.. Hun vet at han kommer til å reagere på det, men hun vet bare ikke hvordan..

Sårene på underarmen kan ikke bortforklares. Hun vet det. Hun vet at hun må fortelle hva som utløste det hele, selvom hun egentlig ikke er helt sikker selv. Raseri. Hun følte sinne, ensomhet, tristhet.. Hva skal hun si? Hvor er hun på vei? Er dette veien til et nytt helvete? Eller har dette alltid vært skjebnen hennes.?

Hun lukker øynene og kjenner en tåre komme trillende nedover kinnet hennes.. Hun skulle virkelig ønske at sinnet ikke blokerte visdommen hennes.!

FAEN!

Når latskapens synd tar overhånd…

Hun smeller banner og smeller med døra. Forbanna forsvinner hun ut ytterdøra og går med raske steg vekk fra blokka.

Hun er så lei! Så jævlig lei!

Tårene spretter til alle kanter og hun klarer ikke å kontrollere sinnet sitt… Faens samboer helvete!

Hun tørker vekk tårene og putter sinna-musikk i ørene og kjenner hvordan blodet rusher gjennom kroppen.. Hun hadde kommet hjem fra jobb, sliten, trøtt og fullstendig skutt etter enda en dag med magesmerter og kvalme. Hun hadde gledet seg til å komme hjem til samboer, leilighet og latskap etter mye frem og tilbake med henne som skulle ta over vakta for henne. Men i steden for å komme hjem til en kjæreste som hadde vært snill nok til å gjøre noe hjemme, kom hun hjem til uryddig leilighet med oppvask fra en eller annen gang, ille luktende søppel, griller som allerede hadde begynt å ruste fra Lørdagens party, mat fra Lørdagen, flasker og annet pant liggene på gulvet på kjøkkenet i poser og en kjæreste som lå med Colaflaska i den ene hånden, sjokoladen på bordet og NHL spillet i den andre hånden…

Hun kjenner hvordan frustrasjonen koker i hodet hennes og hun kjenner at hun er i ferd med å totalt bryte sammen…

Det er alltid det samme, uansett hvor mange ganger de prater om det eller hun maser om det. Han står alltid og skrubber oppvaska ti minutter før hun kommer hjem, eller driter i hele greia, lar det stå til dagen etter, for da vet han at det blir tatt, for hun hater å ha det uryddig der hun bor..

Hun setter seg ned og tårene begynner å herske over øynene hennes. Hun ser knappe cm foran seg pga tårene som strømmer nedover kinnene. Hun skulle ønske at han forsto litt mer og gadd å gjøre mer hjemme og ikke overlate alt til henne. Hun skulle ønske at han ikke var så lat og tafatt!

Hun hulker litt og kjenner hvordan kroppen er i ferd med å kollapse av alt som foregår om dagen.. Familien, magen, kvalmen, søvnløse netter, presset på jobben, stresset med alle prøver og legebesøka pga magen, alt som skal gjøres hjemme, vennene hun egentlig skulle hatt tid til, men som forsvinner i alt maset og styret, frustrasjonen over at ingen kan finne ut hva som er galt med henne, frustrasjonen over at hverdagen er tøff å komme seg gjennom for hun kan ikke finne på noe stort. Hun er rett og slett hemmet av magesmertene som mer enn gjerne holder henne våken om natten..

Hun lukker øynene og tenker tanker hun egentlig ikke burde tenke og hun kjenner at hun er i ferd med å gjøre noe drastisk. Hun har stått mer enn en gang med en kniv eller noe annet spist i hånden og vært klar for å ta livet av magen, bare for å få en annen smerte å tenke på og for å få hjelp av leger…

Energien hennes er borte og hun orker ikke så mye som før. Og med 10 timers vakt med en times søvn på øyet, blir ikke hverdagen akkurat lettere.. Hun sover ca en time tilsammen en natt, står opp 04.45 for å være på jobb 06.00, der hun skal være til klokka er 16.00 (og gjerne lenger) stresse hele dagen med frukt, kassa, hjelpe nybegynnere, varer, hjelpe kunder, løfte tungt og prøve å holde seg våken. Så kommer hun hjem sånn i 17.00 tiden, hvor oppvask, klesvask, støvsuging, og andre ting venter på henne.. Hun er trøtt og sliter seg gjennom dagen med å ta oppvaska, tørke den opp, vaske klær, henge de opp og sette på en ny, legge sammen den andre klesvaska, støvsuge, handle.. Bare det å holde liv i plantene er et ork om dagen! Og likevel møter hun ingen forståelse om at hun trenger hjelp hjemme fra kjæresten sin..

Hun krøller seg sammen på en benk og ser hvordan regndråpene treffer vanndammen foran henne…

Hun skulle så gjerne ønske at han hun elsker kunne ta seg sammen og gjøre ting for henne, slik hun gjør ting for han. Eller, det er ikke snakk om å gjøre ting for hverandre, men for fellesskapet. Det hadde ikke skadet om han tok å satt på en håndkle vask når det begynte å bli tomt i skapet, eller at han tok oppvaska så hun slapp det når hun kom hjem fra jobb..

Hvorfor er det så jævlig vanskelig!?!? Hvorfor er det alltid hun som må tilbringe fridagene sine på å sove, stelle det hun ellers ikke orker i huset og fly rundt i byen og gjøre det man ellers ikke rekker pga jobb…`? Hvorfor kan han ikke ofre litt han også..?

Hun legger ansiktet i hendene og gråter…

.. er hun ikke verdt det.? …..