Når latskapens synd tar overhånd…

Hun smeller banner og smeller med døra. Forbanna forsvinner hun ut ytterdøra og går med raske steg vekk fra blokka.

Hun er så lei! Så jævlig lei!

Tårene spretter til alle kanter og hun klarer ikke å kontrollere sinnet sitt… Faens samboer helvete!

Hun tørker vekk tårene og putter sinna-musikk i ørene og kjenner hvordan blodet rusher gjennom kroppen.. Hun hadde kommet hjem fra jobb, sliten, trøtt og fullstendig skutt etter enda en dag med magesmerter og kvalme. Hun hadde gledet seg til å komme hjem til samboer, leilighet og latskap etter mye frem og tilbake med henne som skulle ta over vakta for henne. Men i steden for å komme hjem til en kjæreste som hadde vært snill nok til å gjøre noe hjemme, kom hun hjem til uryddig leilighet med oppvask fra en eller annen gang, ille luktende søppel, griller som allerede hadde begynt å ruste fra Lørdagens party, mat fra Lørdagen, flasker og annet pant liggene på gulvet på kjøkkenet i poser og en kjæreste som lå med Colaflaska i den ene hånden, sjokoladen på bordet og NHL spillet i den andre hånden…

Hun kjenner hvordan frustrasjonen koker i hodet hennes og hun kjenner at hun er i ferd med å totalt bryte sammen…

Det er alltid det samme, uansett hvor mange ganger de prater om det eller hun maser om det. Han står alltid og skrubber oppvaska ti minutter før hun kommer hjem, eller driter i hele greia, lar det stå til dagen etter, for da vet han at det blir tatt, for hun hater å ha det uryddig der hun bor..

Hun setter seg ned og tårene begynner å herske over øynene hennes. Hun ser knappe cm foran seg pga tårene som strømmer nedover kinnene. Hun skulle ønske at han forsto litt mer og gadd å gjøre mer hjemme og ikke overlate alt til henne. Hun skulle ønske at han ikke var så lat og tafatt!

Hun hulker litt og kjenner hvordan kroppen er i ferd med å kollapse av alt som foregår om dagen.. Familien, magen, kvalmen, søvnløse netter, presset på jobben, stresset med alle prøver og legebesøka pga magen, alt som skal gjøres hjemme, vennene hun egentlig skulle hatt tid til, men som forsvinner i alt maset og styret, frustrasjonen over at ingen kan finne ut hva som er galt med henne, frustrasjonen over at hverdagen er tøff å komme seg gjennom for hun kan ikke finne på noe stort. Hun er rett og slett hemmet av magesmertene som mer enn gjerne holder henne våken om natten..

Hun lukker øynene og tenker tanker hun egentlig ikke burde tenke og hun kjenner at hun er i ferd med å gjøre noe drastisk. Hun har stått mer enn en gang med en kniv eller noe annet spist i hånden og vært klar for å ta livet av magen, bare for å få en annen smerte å tenke på og for å få hjelp av leger…

Energien hennes er borte og hun orker ikke så mye som før. Og med 10 timers vakt med en times søvn på øyet, blir ikke hverdagen akkurat lettere.. Hun sover ca en time tilsammen en natt, står opp 04.45 for å være på jobb 06.00, der hun skal være til klokka er 16.00 (og gjerne lenger) stresse hele dagen med frukt, kassa, hjelpe nybegynnere, varer, hjelpe kunder, løfte tungt og prøve å holde seg våken. Så kommer hun hjem sånn i 17.00 tiden, hvor oppvask, klesvask, støvsuging, og andre ting venter på henne.. Hun er trøtt og sliter seg gjennom dagen med å ta oppvaska, tørke den opp, vaske klær, henge de opp og sette på en ny, legge sammen den andre klesvaska, støvsuge, handle.. Bare det å holde liv i plantene er et ork om dagen! Og likevel møter hun ingen forståelse om at hun trenger hjelp hjemme fra kjæresten sin..

Hun krøller seg sammen på en benk og ser hvordan regndråpene treffer vanndammen foran henne…

Hun skulle så gjerne ønske at han hun elsker kunne ta seg sammen og gjøre ting for henne, slik hun gjør ting for han. Eller, det er ikke snakk om å gjøre ting for hverandre, men for fellesskapet. Det hadde ikke skadet om han tok å satt på en håndkle vask når det begynte å bli tomt i skapet, eller at han tok oppvaska så hun slapp det når hun kom hjem fra jobb..

Hvorfor er det så jævlig vanskelig!?!? Hvorfor er det alltid hun som må tilbringe fridagene sine på å sove, stelle det hun ellers ikke orker i huset og fly rundt i byen og gjøre det man ellers ikke rekker pga jobb…`? Hvorfor kan han ikke ofre litt han også..?

Hun legger ansiktet i hendene og gråter…

.. er hun ikke verdt det.? …..