Når sinnet blokker visdommen ute!

Hun sitter og ser på de røde dråpene som ligger på gulvet under henne.. Hun har gjort det igjen!

Hun gråter i hendene sine og vet med seg selv at det var ikke særlig smart, men hun klarte ikke å motstå lenger. Lysten har sittet der en lang stund og nå har hun feila. Hun har feila i å motstå fristelsen.

Blodet renner ikke i de ville strømmene som de gjorde før, men det renner..

Hun burde vite bedre, men likevel kan hun ikke nekte for den gode følelsen det gir. Det å se sitt eget blod bli skylt vekk, igjen. En liten flykt fra hverdagen og alt det den har å tilby! Hun tror ikke lenger, hun vet. Vet at hun er på vei til et sted hvor ingen kan få tak i henne. Hvor hun er helt alene og blir høy av å kutte seg selv. Hvor sjelen finner ro ved å se hennes blod.

Hun kryper sammen i sofaen under teppet og klamrer seg til bamsen sin.. Hun vet at han kommer til å reagere på det, men hun vet bare ikke hvordan..

Sårene på underarmen kan ikke bortforklares. Hun vet det. Hun vet at hun må fortelle hva som utløste det hele, selvom hun egentlig ikke er helt sikker selv. Raseri. Hun følte sinne, ensomhet, tristhet.. Hva skal hun si? Hvor er hun på vei? Er dette veien til et nytt helvete? Eller har dette alltid vært skjebnen hennes.?

Hun lukker øynene og kjenner en tåre komme trillende nedover kinnet hennes.. Hun skulle virkelig ønske at sinnet ikke blokerte visdommen hennes.!

FAEN!