If I only knew back then…

Hun klarer ikke å holde tårene innvendig lenger og kjenner hvordan kroppen, sinnet og hodet blir fylt med en trilliard spørsmål. Hun føler seg sviktet, skuffet, lei seg, forbannet, trist, irritert, flau og gudene vet hva hun ikke føler i øyeblikkets visshet om tid.

Hun gråter. Føler seg som et vrak. Han har gjort det! Den absolutte dødssynd når det kommer til begge situasjoner. Hvordan kunne han klare å finne noe slikt? Hun føler hvordan hun blir spist opp på innsiden og skuffelsen er et stort faktum. Førti-tusen nye bekymringer omringer henne og sluker henne. Hun vet ikke sin arme råd lenger, og alt sliter på forholdet. Det eksisterer ikke lenger noen fysisk kontakt omtrent, bare kiling på ryggen og armen. De ligger sjeldent tett-i-tett og nyter hverandres selskap og kyssingen har blitt til noen små nusser når den ene skal gå eller når en av de har hatt en hard dag. Har gått mer eller mindre over til klemmer som ikke varer i fem sekunder engang. Sexlivet er borte og hun kjenner hvordan hun har lyst til å sove vekk dagene.. Sove vekk hver jævla fuckings time og ikke bry seg om hva som skjer rundt henne! La alt være alle andres problem. Hun vil ikke bry seg lenger. Være den som alltid skal smile og le og late som ingenting. La det bare være et vondt minne og glatte over det med glade tanker og latter. Hun vil ikke lenger. Hun er såret, lei seg og føler seg trøtt. Nok en gang har det bare vært løgn, og hun vet at hun ikke kan klare å stole på han på en veldig veldig lang stund.

Hun krøller beina oppunder seg og tørker tårene. Hun vet ikke lenger hva hun skal tenke. Er det hennes feil? Har hun forårsaket dette? Følte han at han måtte gjøre det for å tilfredsstille henne? For at det var den eneste måten han kunne få henne til å være litt stolt av han..? Er hun like fæl som hun tror hun er, eller er det bare den slemme stemmen i hodet som har overtatt igjen? Hun aner ikke.. Hun har gitt opp og er i ferd med å overgi seg til mørket igjen. Slippe unna verden for en stund og bare kjenne på en annen smerte.

Hun pakker baggen ferdig og setter seg på sengekanten. Mange og lange dager venter henne på jobben og hun kjenner at hun gjerne skulle hatt litt mer energi til andre ting også, men hun orker ikke. Hun orker ingenting! Bare jobbe, sove, spise og sove enda mer.. Hun sukker og kjenner tårene ruller over kinnene hennes igjen. Hun skulle ønske at ingenting av dette skjedde. At han aldri gjorde det, men hun vet at det ikke nytter å snakke så mye om det med han. Ingenting i denne verden kan få det ugjort, uansett hvor mye hun eller noen andre kjefter, drar det opp hele tiden, hinter eller spør førti ganger hvorfor!

Hun henter nøklene sine og går ut døra. To uker alene, hvor tankene kan få vandre fritt. Kanskje hun klarer å få det litt mer på avstand, selvom dette er noe man absolutt ikke ser gjennom fingrene på. Hun sukker og lukker døren etter seg. Hun vet absolutt ikke hva som er verst. Å vite det, eller å få servert løgner…