Love Story

Tårene renner og blodet fosser. Hun klarer ikke lenger å kontrollere seg. Hun har blitt det hun en gang var, nemlig et vrak! Hun klarer ikke å puste ordenlig, smilene hennes forsvinner og latteren blir mer og mer falsk. Hun vil ikke mer!

Alt hun klarer å gjøre om dagen er å gråte, tenke og gråte enda litt mer. Hun skulle ønske at ting var så toltalt annerledes! At ingenting av det dumme skjedde. At de var lykkelige begge to. At de venta med å flytte sammen. At de startet med å bygge opp et solid forhold, hvor ingen av de holdt noenting hemmelig for den andre. Hun trodde hun kunne stole på han, men nå viser det seg at hun ikke engang kan stole på seg selv. Hun er verdt ingenting, og nå blir hun sittende alene, bare fordi hun har vært så dum i hodet!

Hun kryper under dyna, redd for å møte verden der ute. Hun liker ikke å se mennesker, de bare dømmer henne uansett. Alle folk hun møter ser ned på henne og ser på henne som et insekt man burde skvise med skoen sin. Hun er redd. Så sinnsykt redd!

Han flytter ut nå snart. Hun vil ikke det! Hvem skal trøste henne om natten da? Hvem skal gi henne en klem når hun trenger det, stryke henne på ryggen og passe på henne til alle døgnets tider? Hvem skal hun sitte i armkroken til om kvelden og se på ting som få andre finner interessant?  Hun er så redd for å bli alene og kjenner at skyggene forfølger henne. De bare venter på at hun skal falle helt, slik at de kan sluke henne med hud og hår. Forgifte hjernen hennes med løgner om at de skal passe på henne. Hun har vært der før og hun vil ikke tilbake! Hun vil ikke være svak! Men uten han, så er hun mer eller mindre fortapt! Og hun vet det..

Tankene hennes sklir over på de gode dagene hvor alt var bra og hun smilte med hjertet, ikke med masken. Hun husker godt hvordan det var å fly på røde skyer og kjenne hvordan sjelen var fylt med alt det gode i verden! Hun trodde ingenting kunne knekke henne, men hun tok feil. Den eneste personen som kunne knekke henne klarte det, nemlig hun selv!

Hun skulle så gjerne skrudd tiden tilbake og gjort opp for alle de feilene hun har begått. Funnet ut hvor det hele startet og kjempet for å beholde det de engang hadde. Hun kjenner hvordan hun blir sint på seg selv når hun tenker tilbake. Hvordan hun kunne la det gå så langt som det gjorde, det skjønner hun ikke! Hun hadde nesten alt hun ville ha. Kjæreste, jobb, gode venner, herlige svigerforeldre, en familie som elsket kjæresten og fire nye “tantebarn”. Hun hadde gode fremtidsutsikter for barn og alt, men hun klarte å kaste alt i søplekassa, og nå sitter hun igjen med intet annet enn vennskap og et lite håp. Om han vil ha henne i fremtiden er ingen sikkerhet. Kanskje han finner en som er så mye bedre enn henne og blir hodestups forelsket, får familie og glemmer henne.. At hun ikke engang blir et fjernt minne han vil tenke på en sjelden gang.

Tårene strømmer nedover kinnet hennes og kjenner hvordan skylden skyller over henne. Hun vet innerst inne at det ikke bare er hennes feil dette, men hun føler likevel at hun spiller størst rolle i denne syke teaterforestillingen. Hun forstår ikke hvorfor hun må være hovedpersonen.. Hvorfor livet vil henne så mye vondt! Har hun virkelig vært så fæl gjennom årene..?

Hun går inn på badet og setter på dusjen. Hun kjenner hvordan skyggene strekker seg etter henne. Hun hører den onde stemmen hun en gang rømte fra, rope på henne. Han savner henne, men hun vet at det bare er løgn! Akkurat som hun er. Hun er stor løgn og vits!

Hun låser døren og lar klærne falle. Hun vet nå hvordan teaterstykket ender….