No light in your bright blue eyes.

Følelsene tar overhånd og hun klarer ikke holde tilbake noe mer.
Tårene renner mens hun kryper sammen i fosterstilling på baderomsgulvet.
Mørket har kommet for å ta henne. Hun kjenner det drar i henne. Suger ut alt det gode i livet og spytter inn alt av det onde.
Søvnløse netter hjemsøker henne. Matlysten har forlatt henne. Selvtilliten er knust.
Hun er naken, redd og kald. Ensom.
Klamrer seg til den siste klippen som stormen enda ikke har klart å velte og drukne i havet.
Et siste sted hvor hun kan hvile. Være i fred for mørket. Hvor lyset er sterkere enn ondskapen.
Hun kan høre sorgen rope på henne på utsiden. Hun vet at den venter på henne. At den vil hoppe på henne så fort hun går ut av døren.

Dagene er lange, nettene er enda lenger.
Smilet hennes dør raskt og kommer mer sjeldent tilbake.
Kjærligheten hun en gang hadde på innsiden har blitt til en kvalmende følelse som gjør henne svimmel.
Det er ingenting igjen å hente.
Hun har allerede begynt å dø.

Kulden trekker innover og etterlater en følelse av hat som hun ikke klarer å riste av seg.
Hodet eksploderer av alle tankene.
Det renner røde elver nedover armene henne og en mettelig foss av svart vann over kinnene hennes.

Speilene er dekket over.
Øynene er døde.
Lyset er slukket i sjelen.
Hjertet har revnet.

Kroppen kollapser og mørket legger seg over henne.
Ingen kan hjelpe henne nå.
Det er for sent.

Ondskapen har kommet for å bli..