Ikke nå, ikke da og aldri i fremtiden..

Våkner av stormen som herjer på utsiden av vinduet. Regner slår mot ruta som bitte små tennisballer og lynet lyser opp den tunge våte himmelen. Jeg kan se at trærne begynner å få farge på bladene sine og jeg merker det begynner å bli kaldere både inne og ute. Kryper under dyna igjen og betrakter trærne som kjemper mot den sterke vinden som rusker og river i de. Høsten står virkelig for døren nå og jeg kjenner at det er på tide å dra frem klærne man pakket vekk for sommeren. Verden er klar for en ny forandring. Verden er klar for å slippe mørket tilbake og la regnet skylde vekk alle syndene fra sommeren. Verden er klar for å blåse vekk alle de dårlige minnene man fikk med seg fra de hete dagene og tordenværet er klar for å gi en siste sommeroppvisning, før det forsvinner helt og blir borte til neste år.

Jeg kommer meg inn på badet. Blikket som møter meg skremmer meg litt. Det ligner på det ansiktet som falt den gangen. Den gangen han forsvant! Den gangen jeg ble den lille usikre jenta som hadde mistet seg selv og begravd sjelen sin med han. Jeg tørker ansiktet mitt og går ned, overser alle mulige speil som finnes på veien ned.. En liten søt pelsdott møter meg i døra. Han er alltid glad for å se meg. Og jeg er alltid glad for å se ham. Gjensidig kjærlighet! Ikke ofte man møter på slike forhold om dagen.. Setter på varmt vann og tar frem en pose med sjokoladepulver. Varm sjokolade er det lenge siden jeg har drukket. Det som en gang var noe av det beste jeg visste ble til vonde minner etter ulykken. Jeg drakk det aldri igjen, men nå skal jeg gjøre det! Jeg skal klare det og jeg skal nyte hvert eneste nipp av den dampende varme sjokoladen.

Kryper sammen i hjørnet på sofaen og hører musikken dunker i høytalerne. Jeg savner ham ennå, men ikke like ille lenger. Jeg kjenner på kroppen at det er på tide å komme seg videre og jeg tror jeg har funnet den jeg vil satse på, men ikke ennå. Det er for tidlig. Altfor tidlig. Dessuten er det ikke det vi har sterkt nok for meg til å klare å utvikle slike følelser ennå, men små betatt er jeg! Uten tvil. Han har sagt at han føler seg veldig komfortabel rundt meg, så noe må det vel være med meg som er bra?

Titter ut av vinduet mens jeg nipper av den varme sjokoladen min. Jeg smiler litt og blir fylt med en god varm følelse. Den samme følelsen jeg fikk av ham! Jeg vet han er rundt meg. Jeg vet han hele tiden leder meg inn på gode veier igjen og gjør slik at jeg tar gode valg. Han er alltid der når jeg legger meg. Jeg kjenner ham innimellom. Han er i drømmene mine. Jeg drømmer ofte om ham. Koselig drømmer om minnene vi har sammen. Han vil ikke at jeg skal glemme. Jeg vil ikke glemme. Jeg kommer ikke til å glemme heller. Ikke nå, ikke da og aldri i fremtiden..

She´s So Lucky!

” jeg er meg! ” - verre er det ikke..

Jeg er den lille personen som kan være stor om jeg vil og som kan være en liten drittunge om jeg ønsker det! Jeg er den personen som liker å være i et med mørket, så folk slipper å se meg om jeg ikke vil bli sett. Jeg er den personen som vet akkurat hvordan jeg skal gå frem for å bli sett om jeg ønsker det! Jeg trenger ikke mye oppmerksomhet. Jeg trenger ikke mye plass. Jeg er ikke liten fysisk, men mentalt er jeg ubeskrivelig liten av meg. Jeg er forventer ikke mye av mennesker. Jeg forventer en del av vennene mine, men ikke mer enn det de forventer av meg! Men selv om jeg er liten mentalt, betyr ikke det at jeg ikke er en sterk person, for det er jeg! Jeg er ikke en liten snørrvalp som godtar alt! Å nei, jeg sier ifra om jeg føler for det. Jeg er frekk i kjeften og vet å svare for meg! Føler jeg meg tråkket på, sparker jeg deg vekk så jeg kommer meg opp igjen! Jeg er ferdig med den tiden jeg bare lå på bakken og lot alle spytte og tråkke på meg! Jeg er verdt mer enn det.. MYE mer!

Jeg elsker livet mitt om dagen. Jeg elsker de vennene jeg har om dagen også! <3 Det er hva jeg kaller ekte venner. De er der for meg. De klapper meg på skuldra og gir meg trøstende ord om jeg trenger det. De støtter meg og står bak meg uansett! De dømmer meg ikke for noe av det jeg gjør. De står heller og sier: “go for it!” Og det betyr så mye for meg! De lager ikke drama, eller trekker meg ned. De løfter meg opp og gir meg så mye energi og selvtillit! Det at en person nekter meg å gå ut døra før han har fått klemmen sin. Det at han i det hele tatt bare kommer bort og klemmer til nesten nakken brekker, som om dette var noe vi hadde gjort i flere år, gjør dagen så mye lettere å komme seg igjennom! Eller det at folk kjører fem mil bare for å hente meg gjør livet lysere! Fem mil hit, fem mil hjem, for så å sette seg i bilen dagen etter og kjøre enda ti mil bare for å få kjøre hjem meg igjen! Jeg er så takknemlig at folk aner ikke! Jeg føler meg som verdens heldigste. Jeg gjør seriøst det. Jeg har så mange godhjertede mennsker i livet mitt at jeg nesten ikke tror på det selv!

Jeg kunne egentlig ikke bedt om å få et bedre liv! Ja, greit, jeg har mine nedturer. Jeg har dager hvor jeg vil forsvinne og dager hvor jeg hater verden! Men det er likt for alle! Alt i alt er jeg fornøyd med hverdagen min. Jeg elsker vennene mine! Mannen min, my evil twin, frk. Sahara… Mysen gutta, klemme mannen …. Alle! De lyser opp dagen min gang på gang, og de kan sette smil på et hvert trist ansikt uansett!

Tusen takk for at dere er de dere er! <3

I miss you, honey!

Du er fortsatt den eneste jeg vil ligge inntil om natten. Du var den eneste jeg løpte til når verden var trist og grå. Du var den eneste jeg slapp inn. Du var den eneste som trøstet meg når jeg gråt, som forsto. Du var den jeg skulle dele livet mitt med. Du var den jeg skulle ha barn med. Så forsvant du. Borte vekk ble du. Revet ut av mine armer. Jeg mistet deg og kort tid etter mistet jeg det vi hadde laget sammen. Jeg har ikke vært menneske siden den gang. Og jeg tviler på at jeg noen sinne vil bli et helt menneske igjen. Jeg døde med deg. Jeg begravde sjelen min med deg. Jeg skal aldri elske igjen, som jeg elsket deg.. Jeg vil ikke og det er ingen som noen sinne vil fortjene det! Du var mitt alt, nå er du borte.

Jeg savner deg så vanvittig til tider. Jeg savner kallenavnene du hadde på meg. Alt fra min vakreste fjellblomst til klossmajoren. Jeg hater når folk gir meg kosenavn. Det var din greie! Ingen andre sin.. Jeg savner måten du strøk meg på ryggen om kvelden og når du strøk fingrene gjennom håret mitt for å roe meg ned..

Livet er urettferdig. Livet er så urettferdig til tider at det suger! Hvorfor skulle du forsvinne mellom fingrene på meg på den måten? Var det ikke meningen at jeg skulle bli elsket av deg? Kan jeg noen sinne bli lykkelig igjen? Vil jeg klare å fylle det store tomrommet jeg bærer på innvendig dag etter dag?

Du er og forblir den mest dyrbare personen i livet mitt! Jeg elsket deg! Bare deg, og det har jeg gjort frem til den dagen idag. Ingen andre mannfolk har noen gang fått høre at jeg elsker de. Jeg vil ikke si det, selv om jeg kanskje føler at jeg gjør det. Jeg er redd hva utfallet blir når jeg nok en gang åpner hjertet mitt og forteller de at jeg har såpass sterke følelser for de…

Jeg vet at en dag møter jeg deg igjen. På den andre siden. Jeg skal leve livet mitt her først. Så godt det går hvertfall. Du vil alltid være i mitt hjerte og det føles godt å vite at du passer på meg til alle døgnets tider!

Jeg elsker deg! Nå og for alltid! Det vil aldri være noen andre, for i mine øyne er det fortsatt kun deg!..