Arkiver for varm sjokolade

It´s not worth the drama

Posted in Uncategorized med merkelapper , , , , , on september 14, 2008 by lichtoya

Slår av vannkokeren og sukker. Titter ut av vinduet og merker hvordan været ute går i et med henne. Det er mørkt og trist, akkurat som det er på innsiden! Møkkalei heller hun vannet over i koppen og setter seg ned foran peisen. Kvelden igår var ikke akkurat den beste, men likevel klarte de vakre menneskene rundt henne å lyse den opp. Hun er veldig takknelig! Hun rører rundt i koppen og ser at det varme vannet blander seg med pulveret og blir til sjokolade.. Hun skotter bort på telefonen mens hun nipper på den varme drikken. Det er to timer siden hun spurte, men fortsatt ikke noe svar. Hvis han tror han kan komme valsende inn her og late som ingentin, tar han feil. Kanskje hun skal straffe han? Nekte han adgang? Da ville vel han og lille Jr. dø av mangelfull opptreden.. Hun flirer så godt når hun tenker på det. Det hadde vært noe det. Hun trenger han jo egentlig ikke, men likevel må hun ha ham! Hvorfor det er sånn, aner hun ikke. Og egentlig er det strengt tatt lite interessant! Det bare er sånn.

Hun tenker på alle de stundene de har hatt sammen. Koselige og herlige stunder, men sist gang var det helt annerledes. Kan hende det er fordi hun tenkte på en helt annen, eller fordi hun fant ut at han egentlig er jævlig sjalu. Han tålte visst ikke at hun hadde det gøy med kameratene sine. Hun ler når hun tenker på det. Patetisk! Hvordan er det mulig å være sjalu på en jente man holder på med, når man aldri kommer til å bli sammen, noe han HELE tiden sier.? Herregud, mannfolk! Apekatter med bananer på hjernen.

Telefonen piper og hun ser det er fra han. Ikke han, men han andre han. Mannen som tydeligvis er ganske betatt av henne. Han er litt søt da, så hun smiler alltid litt når hun får melding fra han! En god kamerat som virkelig hadde stilt opp om hun hadde trengt en. Hun føler seg litt råtten for at hun ikke har samme følelser for han som han har for henne, men det er tross alt noe hun ikke kan styre. Hun er nå veldig glad i han, men skulle ønske han ikke var fult så glad i henne..

Han var ødelagt etter gårsdagen. Ikke rart, tenker hun. Han fikk tross alt 12 pils innabords og X antall drinker på byen, så det måtte bare gå galt! Det blir noen meldinger, før hun slenger seg ned på gulvet. Varmen fra pisen er ganske intens og hun tenker tilbake på alt som har skjedd gjennom livet sitt. Selv om det ikke er så veldig mye, så er det nok til at ting fortsatt klarer å komme og hjemsøke henne. Tanker og handlinger.. Skremmende. Hun husker kranglene i sofaen. Furting, kutting, gråting, hyling.. Sinnet bobler inne i henne og hun slenger koppen inn i veggen. Patetiske drittunge. Hun blir irritert over å tenke på hvor lett det var å manipulere henne. Hvordan det var mulig aner hun ikke, men hadde det gått en måned til hadde hun vært borte og aldri fått opplevd de senere tidene med alle de gode stundene.. Hun skjønner at hun har vært heldig og at hadde det ikke vært for han så hadde det aldri gått! Takket være han, fant de tilbake til hverandre og takket være hans gode vilje til å være der og støtte, så klarte hun seg så vidt gjennom hele greia. Det er egentlig ikke lenger et vondt minne, men et irritasjonsmoment i livet hennes.. Det har gitt henne erfaringer, og de er verdt å ha med seg videre! Så absolutt! Hun hadde nok gjort den samme feilen igjen om hun fikk valget, men ikke to ganger. Hun hadde opplevd den tiden igjen, for dæven så utvikla og voksen hun ble! Hun hadde tross alt ansvar for enda et liv, men hun kommer aldri til å sette seg i den båten igjen. Hverken alene eller med noen andre..

Hun sukker tungt og ser ned på knuste glass bitene.. Det minner henne om diktene hun skrev før. Terapien hennes. Hun vet godt hvor de ligger og resten av tingene hun la vekk fra den tiden. For snart to år siden. Hun nektet å ha noe som minnet om både hun og han rundt seg. Ikke før hun var sterk nok. Hun var sterk nok for henne, men hun kommer nok aldri til å bli sterk nok for han! Aldri. Det sitter altfor dypt enda. Altfor altfor dypt.. Hun tørker opp og smiler når hun tenker på alle de dumme kranglene som endte opp med raseri fra helvete. Alle de gangene hun krabbet rundt og plukket opp glassbiter og kuttet seg i fingrene fordi hun var så sint og ikke klarte å plukke forsiktig. Alle de gangene de gikk hver sin vei og smelte med hver sin dør. Alle gangene de slengte ord som var så stygge at til og med skyggene trakk seg unna. Hun klarer ikke annet enn å le av det nå. Det er jo ikke vonde minner! De har satt sine spor og det endte jo alltid godt, i ordets rette forstand! De fikser alltid opp og hadde det like bra igjen, om så ikke bedre! Godt å få rensket opp i ting og tang! Selv om det alltid endte opp med en tur i butikken for å få tak i nye glass og annet tilbehør. Når to personer med samme stahet og temprament, hender det straks at ting får seg en flytur uten å måtte ha vinger.

Hun setter seg foran peisen igjen og nyter varmen. Telefonen er fortsatt like stille og hun kjenner at det egentlig er ganske ålreit! Han svarer kanskje etterhvert, eller så driter hun i det. Det er jo tross alt ikke første gangen han har gjort dette! Hun tuller seg inn i pleddet og ser på flammene.. Musikken ulmer i bakgrunn og hun føler seg litt bedre. Mørket har begynt å senke seg over byen og lyset fra flammene danser på gulvet foran henne. Hun skotter bort på pelsdotten sin som ligger på plassen sin med sitt salige smil. Stillheten er nesten komplett i hele huset med unntak av den lave musikken. Hun lukker øyenen og legger seg ned. Hun skulle gjerne ha sagt det hun mener, men vil egentlig ikke likevel. Hun tenker at hun har skjønt det nå. Forhåpentligvis hvertfall, for denne gangen er det ikke hun som er offeret.. Hun sukker tungt og tenker at en eller annen gang må det sprekke for vedkommende. Hun håper bare at det blir snart, før ting blir verre.. For da rømmer hun vekk.. Langt vekk!

Det tror jeg enhver person ville gjort! Takket være all den dritten her, er det ingen som stoler på noen lenger. Ikke engang seg selv! Og det er tragisk. Gid, det snart tok slutt, for selv om man ikke sitter midt oppe i det, så blir man påvirket! ..

Ikke nå, ikke da og aldri i fremtiden..

Posted in Uncategorized med merkelapper , , , , , , , , , , , , on august 14, 2008 by lichtoya

Våkner av stormen som herjer på utsiden av vinduet. Regner slår mot ruta som bitte små tennisballer og lynet lyser opp den tunge våte himmelen. Jeg kan se at trærne begynner å få farge på bladene sine og jeg merker det begynner å bli kaldere både inne og ute. Kryper under dyna igjen og betrakter trærne som kjemper mot den sterke vinden som rusker og river i de. Høsten står virkelig for døren nå og jeg kjenner at det er på tide å dra frem klærne man pakket vekk for sommeren. Verden er klar for en ny forandring. Verden er klar for å slippe mørket tilbake og la regnet skylde vekk alle syndene fra sommeren. Verden er klar for å blåse vekk alle de dårlige minnene man fikk med seg fra de hete dagene og tordenværet er klar for å gi en siste sommeroppvisning, før det forsvinner helt og blir borte til neste år.

Jeg kommer meg inn på badet. Blikket som møter meg skremmer meg litt. Det ligner på det ansiktet som falt den gangen. Den gangen han forsvant! Den gangen jeg ble den lille usikre jenta som hadde mistet seg selv og begravd sjelen sin med han. Jeg tørker ansiktet mitt og går ned, overser alle mulige speil som finnes på veien ned.. En liten søt pelsdott møter meg i døra. Han er alltid glad for å se meg. Og jeg er alltid glad for å se ham. Gjensidig kjærlighet! Ikke ofte man møter på slike forhold om dagen.. Setter på varmt vann og tar frem en pose med sjokoladepulver. Varm sjokolade er det lenge siden jeg har drukket. Det som en gang var noe av det beste jeg visste ble til vonde minner etter ulykken. Jeg drakk det aldri igjen, men nå skal jeg gjøre det! Jeg skal klare det og jeg skal nyte hvert eneste nipp av den dampende varme sjokoladen.

Kryper sammen i hjørnet på sofaen og hører musikken dunker i høytalerne. Jeg savner ham ennå, men ikke like ille lenger. Jeg kjenner på kroppen at det er på tide å komme seg videre og jeg tror jeg har funnet den jeg vil satse på, men ikke ennå. Det er for tidlig. Altfor tidlig. Dessuten er det ikke det vi har sterkt nok for meg til å klare å utvikle slike følelser ennå, men små betatt er jeg! Uten tvil. Han har sagt at han føler seg veldig komfortabel rundt meg, så noe må det vel være med meg som er bra?

Titter ut av vinduet mens jeg nipper av den varme sjokoladen min. Jeg smiler litt og blir fylt med en god varm følelse. Den samme følelsen jeg fikk av ham! Jeg vet han er rundt meg. Jeg vet han hele tiden leder meg inn på gode veier igjen og gjør slik at jeg tar gode valg. Han er alltid der når jeg legger meg. Jeg kjenner ham innimellom. Han er i drømmene mine. Jeg drømmer ofte om ham. Koselig drømmer om minnene vi har sammen. Han vil ikke at jeg skal glemme. Jeg vil ikke glemme. Jeg kommer ikke til å glemme heller. Ikke nå, ikke da og aldri i fremtiden..