Slår av vannkokeren og sukker. Titter ut av vinduet og merker hvordan været ute går i et med henne. Det er mørkt og trist, akkurat som det er på innsiden! Møkkalei heller hun vannet over i koppen og setter seg ned foran peisen. Kvelden igår var ikke akkurat den beste, men likevel klarte de vakre menneskene rundt henne å lyse den opp. Hun er veldig takknelig! Hun rører rundt i koppen og ser at det varme vannet blander seg med pulveret og blir til sjokolade.. Hun skotter bort på telefonen mens hun nipper på den varme drikken. Det er to timer siden hun spurte, men fortsatt ikke noe svar. Hvis han tror han kan komme valsende inn her og late som ingentin, tar han feil. Kanskje hun skal straffe han? Nekte han adgang? Da ville vel han og lille Jr. dø av mangelfull opptreden.. Hun flirer så godt når hun tenker på det. Det hadde vært noe det. Hun trenger han jo egentlig ikke, men likevel må hun ha ham! Hvorfor det er sånn, aner hun ikke. Og egentlig er det strengt tatt lite interessant! Det bare er sånn.
Hun tenker på alle de stundene de har hatt sammen. Koselige og herlige stunder, men sist gang var det helt annerledes. Kan hende det er fordi hun tenkte på en helt annen, eller fordi hun fant ut at han egentlig er jævlig sjalu. Han tålte visst ikke at hun hadde det gøy med kameratene sine. Hun ler når hun tenker på det. Patetisk! Hvordan er det mulig å være sjalu på en jente man holder på med, når man aldri kommer til å bli sammen, noe han HELE tiden sier.? Herregud, mannfolk! Apekatter med bananer på hjernen.
Telefonen piper og hun ser det er fra han. Ikke han, men han andre han. Mannen som tydeligvis er ganske betatt av henne. Han er litt søt da, så hun smiler alltid litt når hun får melding fra han! En god kamerat som virkelig hadde stilt opp om hun hadde trengt en. Hun føler seg litt råtten for at hun ikke har samme følelser for han som han har for henne, men det er tross alt noe hun ikke kan styre. Hun er nå veldig glad i han, men skulle ønske han ikke var fult så glad i henne..
Han var ødelagt etter gårsdagen. Ikke rart, tenker hun. Han fikk tross alt 12 pils innabords og X antall drinker på byen, så det måtte bare gå galt! Det blir noen meldinger, før hun slenger seg ned på gulvet. Varmen fra pisen er ganske intens og hun tenker tilbake på alt som har skjedd gjennom livet sitt. Selv om det ikke er så veldig mye, så er det nok til at ting fortsatt klarer å komme og hjemsøke henne. Tanker og handlinger.. Skremmende. Hun husker kranglene i sofaen. Furting, kutting, gråting, hyling.. Sinnet bobler inne i henne og hun slenger koppen inn i veggen. Patetiske drittunge. Hun blir irritert over å tenke på hvor lett det var å manipulere henne. Hvordan det var mulig aner hun ikke, men hadde det gått en måned til hadde hun vært borte og aldri fått opplevd de senere tidene med alle de gode stundene.. Hun skjønner at hun har vært heldig og at hadde det ikke vært for han så hadde det aldri gått! Takket være han, fant de tilbake til hverandre og takket være hans gode vilje til å være der og støtte, så klarte hun seg så vidt gjennom hele greia. Det er egentlig ikke lenger et vondt minne, men et irritasjonsmoment i livet hennes.. Det har gitt henne erfaringer, og de er verdt å ha med seg videre! Så absolutt! Hun hadde nok gjort den samme feilen igjen om hun fikk valget, men ikke to ganger. Hun hadde opplevd den tiden igjen, for dæven så utvikla og voksen hun ble! Hun hadde tross alt ansvar for enda et liv, men hun kommer aldri til å sette seg i den båten igjen. Hverken alene eller med noen andre..
Hun sukker tungt og ser ned på knuste glass bitene.. Det minner henne om diktene hun skrev før. Terapien hennes. Hun vet godt hvor de ligger og resten av tingene hun la vekk fra den tiden. For snart to år siden. Hun nektet å ha noe som minnet om både hun og han rundt seg. Ikke før hun var sterk nok. Hun var sterk nok for henne, men hun kommer nok aldri til å bli sterk nok for han! Aldri. Det sitter altfor dypt enda. Altfor altfor dypt.. Hun tørker opp og smiler når hun tenker på alle de dumme kranglene som endte opp med raseri fra helvete. Alle de gangene hun krabbet rundt og plukket opp glassbiter og kuttet seg i fingrene fordi hun var så sint og ikke klarte å plukke forsiktig. Alle de gangene de gikk hver sin vei og smelte med hver sin dør. Alle gangene de slengte ord som var så stygge at til og med skyggene trakk seg unna. Hun klarer ikke annet enn å le av det nå. Det er jo ikke vonde minner! De har satt sine spor og det endte jo alltid godt, i ordets rette forstand! De fikser alltid opp og hadde det like bra igjen, om så ikke bedre! Godt å få rensket opp i ting og tang! Selv om det alltid endte opp med en tur i butikken for å få tak i nye glass og annet tilbehør. Når to personer med samme stahet og temprament, hender det straks at ting får seg en flytur uten å måtte ha vinger.
Hun setter seg foran peisen igjen og nyter varmen. Telefonen er fortsatt like stille og hun kjenner at det egentlig er ganske ålreit! Han svarer kanskje etterhvert, eller så driter hun i det. Det er jo tross alt ikke første gangen han har gjort dette! Hun tuller seg inn i pleddet og ser på flammene.. Musikken ulmer i bakgrunn og hun føler seg litt bedre. Mørket har begynt å senke seg over byen og lyset fra flammene danser på gulvet foran henne. Hun skotter bort på pelsdotten sin som ligger på plassen sin med sitt salige smil. Stillheten er nesten komplett i hele huset med unntak av den lave musikken. Hun lukker øyenen og legger seg ned. Hun skulle gjerne ha sagt det hun mener, men vil egentlig ikke likevel. Hun tenker at hun har skjønt det nå. Forhåpentligvis hvertfall, for denne gangen er det ikke hun som er offeret.. Hun sukker tungt og tenker at en eller annen gang må det sprekke for vedkommende. Hun håper bare at det blir snart, før ting blir verre.. For da rømmer hun vekk.. Langt vekk!
Det tror jeg enhver person ville gjort! Takket være all den dritten her, er det ingen som stoler på noen lenger. Ikke engang seg selv! Og det er tragisk. Gid, det snart tok slutt, for selv om man ikke sitter midt oppe i det, så blir man påvirket! ..
